hits

Oda


(38) Skrivesperre


4 comments
  • Publisert: 18.02.2018, 18:16
  • Kategori: 100 theme-challenge
  • (Innlegg i skriveutfordringen min. Ikke hørt om den? Klikk deg inn her.)

    Livet mitt er fortsatt ikke så veldig spennende, så i dag tenkte jeg å dele en tekst med dere som jeg skrev i tiende klasse. Jeg husker så godt at jeg skrev den teksten og jeg tror mange av dere vil kjenne dere igjen i det jeg skriver. Teksten skal være litt humoristisk bare så det er sagt! 

    En ting som irriterer meg grenseløst er når jeg må skrive en tekst på skolen og hjernen streiker. Ja, dere vet, hjernen streiker på lik linje som NSB noen ganger. I mitt tilfelle annahver dag. Eller? Nei vent, annahver time, eller annahvert minutt. 

    Vi kan vel enkelt og gæli bli enige om at alle en eller annen gang har hatt skrivesperre. Du vet når du får utdelt en oppgave og du skal begynne å skrive, men så skjer det! Det som ikke skal skje, skjer. Noen kan liksomgodt skrive "skrivesperre" i panna di med en sprittusj tjukk som elefanten på savannen. Du blir irritert og trykker på en bokstav av gangen. Hardere og hardere for hver bokstav. "Der ja, nå snakker vi" tenker du når du har skrevet innledningen til det som skal bli kåseriet ditt eller hva nå enn teksten din skal ende opp som, men så bare "boom kræsj". Alt bare tukler seg til og blir til den største knuten du kan tenke deg. 

    Det som er så irriterende med skrivesperre er at den ødelegger hele opplegget ditt. Den er som en kattunge som elsker å leke med garnnøste til a' mor. Det blir knuter og til slutt bare en stor klump uten to ender å se. Det ser ut som et mareritt og føles som et helt hav av mennesker som krangler. 

    "Æsj, jeg gir opp nå" tenker du. Den oppgava her får bare gå som den går, men så dere, så kommer lærer'n. Lærer'n stopper opp ved siden av deg, ser ned på skjermen og setter øya i deg. Ho tren'ke å si noe, for du vet allerede hva som skal bli sagt; "Du må bare prøve litt til, så kommer det til å bli så bra", men innerst inne tenker på den 2'ern som kommer til å stå med illrød farge på papiret.

    Alle vet jo hva den gamle frøken Fryd forventer. Gamle frøken Fryd er norsklærer'n hvis du ikke skjønte det, dummen. Teksten skal ha nøyaktig 1000 ord, være fint strukturert, kreativ og velskrevet, men det gjør jo ikke no', for alle elsker jo gamle frøken Fryd. Du skal høre alle snakke om henne i korridoren etter norsktimene; "ho er den beste lærer'n i hele verden og jeg lærer så mye av henne. Not.". 

    Tiden går og du hører alle andre rundt deg trykker ivrig på bokstavene på det slitte tastaturet. Du hører klokka inni hodet ditt si "tikk takk, tikk takk". "Takk ska'ru ha liksom" tenker du for deg sjøl, det gjør ikke saken enklere. Du trykker inn delete-knappen for endte gang og skulle ønske elefanten fra Dyrestien 64 kom å hentet deg ut vinduet akkurat sånn som han gjør med Lissi. Du tenker på dyna di som ligger hjemme i senga di og dirrer etter å varme deg. Der har vi det! Du kommer til å skrive om hvor mye du elsker dyna di og senga di. 

    Det var en helt genial ide tenker du, men så er det hva ho der're gamle frøken Fryd mener da. Du har endelig kommet på noe du kan skrive om og trykker så det ryker av tastene på den slitne klumpen av en datamaskin. Havet av alt det du må huske på er større enn hele universet til sammen. Kanskje ikke helt sant, men det føles i hvert fall sånn. Og så, så kommer det verste. Lærer'n ber alle om å se opp og forteller hvor viktig det er at elle gjør så godt de kan. Ja, det tenker jeg også. Hvis jeg skal gjøre så godt jeg kan, så ja vel, la meg gå hjem. 

    Du tenker så det knaker og vrir alle hjernecellene dine rundt enda en gang. Tankene dine går i bane. I bane som togene til NSB. Vi skal jo bare skrive et kåseri om noe som gjør oss enten glade eller irriterte, og det er enkelt tenker du, men nå? Jeg skulle ønske jeg kunne vri teksten i stykker sånn som jeg gjør men kluten annahvert år. 

    Jeg elsker å skrive tenker du. Det gjør meg så lykkelig og jeg får så mye glede av det. Hvem tror du at du lurer liksom? Alle skjønner at du syns dette her er skikkelig teit. Jeg ska'kke bli norsklærer så da er poenget med det her er helt bortreist da liksom. Planen for fremtiden min er helt spikra. Om noen år er jeg statsminister'n til Norge, og da dere, da skal vi få slutt på skriving av kåserier. Hahaha, tenker du nå. Du, statsminister? Særlig. Oh yeah, selvfølgelig skal jeg bli statsminister'n til Norge. Jeg er jo den klokeste og smarteste eleven i klassa, for jeg, jeg er klokere enn Gud som trodde han kunne skape en perfekt verdens på seks dager og hvile på den sjuende. 

    Ja, se der ja. Når du endelig har fått rabla ned noen ord på maskinen er det tid for å lagre. Lagre? Ja, lagre må du jo alltid gjøre, men hva ska'ru gjøre når sneglen svikter? Da må du bare holde deg helt rolig og puste med magen, sier dem. Holde deg rolig og puste med magen du og liksom. Du får panikk og irritasjonen stiger. Pulsen øker og pumpa slår 1000 slag i minuttet. Shit, nå er alt ødelagt. Det var den oppgava. 

    ***

    Så dette er da et kåseri jeg skrev i tiende klasse og fikk veldig god tilbakemelding på. Jeg håper for Guds skyld at folk skjønner ironien i dette, for ingenting jeg har skrevet er vondt ment mot noen! Regner med at flere enn meg har fått skrivesperre med tanke på skoleoppgaver... 

    Ønsker alle sammen en fin søndags kveld♥

    - Oda

     

    Oda
  • Publisert: 18.02.2018, 18:16
  • Kategori: 100 theme-challenge
  • 4 comments
  • 4 comments

    Ruqayyah

    18.02.2018 kl.18:24

    Flott skrevet! Kunne føle meg igjen 😂

    Oda

    23.02.2018 kl.17:31

    Tusen takk for det! Godt jeg ikke er alene om å føle det slik ;)

    Helena Westergren

    18.02.2018 kl.19:06

    så bra skrevet! kjenner meg veldig igjen

    Oda

    23.02.2018 kl.17:31

    Tusen takk for det og godt å høre at du kjenner deg igjen i det! :)

    Skriv en ny kommentar